Kalkovnen på Brønnøya i Asker ble gjenreist i 2014. Foto: Knut Randem.

I begynnelsen av november kunne Akershus fylkeskommune og Asker kommune invitere til en markering ved kalkovnen i Sandbukta på Brønnøya. Den ble i sommerhalvåret gjenreist etter at den falt sammen i 2012.

Det var den tidligere sjømannen Anders Haagensen som bygde kalkovnen i 1874. Han hadde arvet Brønnøya av sin far. Kalksteinen ble tatt ut fra eget brudd på øya. Det var kalk av høy kvalitet og det første året produserte de 800 tonn kalk.
Den gamle kalkovnen ble drevet i 14 år til Haagensen døde. Kalkovnen hadde gitt arbeid til seks personer som hentet kalkstein i bruddet på øya, fylte og passet ovnen som måtte holde over 1000 grader under kalksteinen. De lesket også kalken på stedet før den ble solgt.
Inn til toppen av ovnen var det en rampe med skinner slik at kalken kunne kjøres ut og slippes ned i ovnen. Denne rampen i tre er ikke gjenreist.

Viktig næring
På 1600-tallet var små kalkovner på gårdene en viktig binæring for bøndene. Råstoffet fant de i lokale kalksteinforekomster. Etter 1870 utviklet kalkbrenningen seg til en industri og ovnene ble større. Kalkovnen på Brønnøya bygger på de samme prinsippene som de små gårdsovnene. Den er også en overgang og forløper til industriovnene som kom noe senere.
Prosessen med brenning av kalkstein tar 24 timer og flammen under må holdes vedlike slik at temperaturen i steinene kan holdes over 800 grader. Ved brenning drives kulldioksid ut av steinene. Svovel er det siste som forlater kalksteinen i en gul sky. Den er et tegn på at steinen er ferdig brent.
Ved lesking tilsettes vann som den nå porøse steinen suger opp. Den faller så sammen og blir til lesket kalk. Avhengig av mengden vann som benyttes under leskingen dannes et tørt pulver eller en fuktig pasta som kan benyttes i byggverkene.
Murmester Svein Muldal fra Stabekk viste de frammøtte hvordan den brente steinen kunne leskes. Han fortalte også at 26.000 åttendeklassinger i fylket gjennom den kulturelle skolesekken har lært om kalkbrenning.

Askers ordfører Lene Conradi tente en symbolsk ild i kalkovnen. Foto: Knut Randem.

Konstruksjon
Kalkovnen på Brønnøya er bygget med yttervanger av lokal kalkstein. Innenfor fasaden av kalkstein ligger en pakning med kalk- og sandstein satt i leirmørtel. Innenfor denne er det et murverk med kvartsrik glimmerskifer.
Den indre natursteinsvangen er satt i leirmørtel. Pakningen og de to murvangene danner sammen en kistemur. Den ildfaste teglmuren i ovnssjakten har en avstand til glimmerskiferen på fem til ti centimeter. Her er det kalkmørtel som danner et skille mellom ovnsjakten og natrusteinmuren utenfor. De gjør det mulig å mure om ovnsjakten når teglen blir redusert ved mange brenninger.
Murmester Terje Berner og murer og ingeniør Espen Martinsen var Fylkeskommunens rådgivere. De tok ut prøver fra den gamle ovnen etter at den hadde rast sammen. Disse ble tynnslipsanalysert ved et institutt. Mørtelanalysene de gjorde dannet grunnlaget for deler av beskrivelsen.
Berner forteller at de holdt workshops på Brønnøya både på tørrmurte og leirmurte gråsteinsmurverk og ildfast murverk. Dette ble gjennomført både for utførende mannskap og eksterne, men åpent inviterte deltakere/murere.
Uskadd stein fra fasaden av den gamle ovnen er gjenbrukt og supplert med kalkstein fra Ringerike og Toten. Utførelsen er forbedret med et bedre tverrband enn opprinnelig og pakningen mellom ytre og indre vange er mer kompakt. Betongplaten på toppen er ikke original, men er anlagt for å redusere fuktinntrengingen i ovnen.
Buer & Bratfoss AS har vært entreprenør for gjenreisingen. Gjennom et spleiselag blant offentlige og private institusjoner og bedrifter ble det gitt et tilskudd på 6,8 millioner kroner til arbeidet. Det holdt, og det var litt penger igjen slik at det kunne gjennomføres en hyggelig markering med enkel servering og underholdning. Og mange taler. Blant dem en stolt ordfører Lene Conradi i Asker.
På Brønnøya er det tre kalkovner, men dette er den største og viktigste. Den ble fredet i 1999 og er et så viktig kulturminne at den til og med danner grunnlag for kommunevåpenet i Bærum.