Brenning av Stillehavsøsters for produksjon av kalk

I uminnelige tider har brenning av skjell vært brukt i produksjon av brent kalk til bygningsformål rundt om på kloden. Spesielt der kalkstein ikke har vært tilgjengelig på grunn av stor avstand til forekomster.

Det ble bygget en liten eksperimentell ovn til dette forsøket.

Under den sommerlige happeningen «Kalknetter i Kvernsteinsparken» i slutten av juni i år (kvernsteinparken.no), ble det brent både lokal marmor i en stor ovn og skjell fra Stillehavsøsters i en liten eksperimentell ovn. Kvernsteinsparken i Hyllestad i Sogn og Fjordane har utviklet seg til å bli et kraftsenter for eksperimentell brenning av kalkstein. Både lokal og regional marmor og andre kalksteinsforekomster er forsøkt.

Den brente kalksteinen fra Storovnen ble fraktet med en gammel seilskute til Klosterruinene på Selje, hvor den skal benyttes på dette flotte klosteranlegget fra Middelalderen.

Arbeidet som ble utført og i det følgende skal beskrives, er eksperimentell brenning av skjell fra Stillehavsøsters.

Oslofjordens østre og vestre side har i den senere tid vært invadert av Stillehavsøsters.
Den er i tillegg i ferd med å trenge seg nordover til Vestlandet. Dette er en skjellart som ikke hører hjemme i vår fauna, og som utkonkurrerer og fortrenger naturlige arter som norsk flatøsters og blåskjell. Den har invadert kysten og badeplasser og formerer seg i raskt tempo. Østers som vanligvis en er delikatesse, har hos oss utviklet seg til et stort problem.
Det pågår frivillige oppryddings aksjoner for forsøksvis å holde badestrender rene for disse skarpe og store østersene.

Atle-Ove Martinussen og Terje Berner bygger ovnen.

Etter et initiativ av Per Storemyr (geoarkeolog og ansvarlig for kalkovner og kalkbrenninger på Kversteinsparken i Hyllestad), Atle Ove Martinussen (historikker og direktør ved Museumssenteret i Hordaland) ble det besluttet å eksperimentere med å brenne østersskjell i en liten enkel ovn, bygd av tørrstablet Leca, en såkalt «5 minutts Kiln» slik den går under betegnelsen i Storbritannia. Den tar noen flere minutter å bygge, men beskrivelsen har noe for seg.
Dette er en ovn undertegnede har endel erfaringer fra ved ulike demonstrasjonsformål.

Fremgangsmåte:
10 cm Lecablokker ble stablet tørt i en firkant med et kvadratisk hull på 25×25 cm i midten. Denne ble foret innvendig med 20 mm skamolplater som brannisolasjon slik at ikke Lecablokkene skulle bli utsatt for stor varme og sintre hvor brenselet ligger tett på overflaten.
Det ble besluttet å bruke trekull/grillkull som brensel, for å avgi så lite fotavtrykk som mulig. Fossilt brensel, som for eksempel steinkull/koks avgir større mengder CO2 enn brensel basert på organisk materiale. Ovnens tverrsnitt var for liten til ordinær vedfyring.

Inger-Marie Olsrud fra Riksantikvaren tenner ovnen.

Det etableres et brenn- eller opptennings kammer for vedfyring nede. Det legges en støpejerns rist over dette, som skal holde på brensel og skjell som vekselsvis legges lagvis oppover i ovnen. Det benyttes mer trekull nederst – ca et lag på 10 cm – som avtar i mengde oppover i ovnen. Brensel og skjell legges vekselsvis, til dels sammenblandet høyere opp i ovnen.

Opptenningskammeret er nødvendig for å få fyr på kullet og varmen skal på egenhånd bevege seg oppover i ovnen ved hjelp av trekk. Trekk viste seg å være vanskelig i vår første brenning fordi kullbitene var for små. De pakket seg lett sammen og forhindret luften og varmens oppdrift. Det ble etablert en vifte nede ved opptenningskammeret for å forbedre trekken.
Etterhvert laget vi en skorstein i treverk for ytterligere å bedre trekken. Denne gjorde susen!
I løpet av en natt var skjellene ferdig brent og lot seg leske (nesten 100 prosent).

Det er god fyr i ovnen og skjellene har høy temperatur.

Det ble gjennomført en brenning nr. 2. Denne gang ble det brukt grillbriketter, som har mer jevn avrundet form som bedre sikrer luftens og varmens oppdrift. Disse pakket seg ikke sammen som kullet i den første brenningen. Brikettene ble blandet med litt smikull (fossilt brensel). Smikullet (steinkull) viste seg å gi en unødvendig voldsom varme, opp til 1300 grader. En slik temperatur er for høy til å brenne en luftherdende kalk. Det skal være tilstrekkelig med en temperatur på 850 – 900 grader. Den høye temperaturen brant i stykker Skamolplatene midt i ovnen. Brenningen var allikevel vellykket (ca 90 prosent).

Spesiell leskemetode
Det viser seg at skjell, enten fra Stillehavsøsters, kamskjell eller andre typer er avhengig av varme for å igangsette leskeprosessen. Det kreves enten varmt vann for å få i gang prosessen, som i seg selv, når den har startet, avgir stor varme. Eller at varme blir tilført etter at vann blir tilsatt.
«Storovnen», som brant under hele seminaret, ga tilstrekkelig varme på toppen til å igangsette leskeprosessen.

Velbrent østers.

Det viste seg at dersom leskingen foregår under et lokk (trykk) så utvikler skjellene (kalken) større varme og prosessen går bedre. (Etter råd fra Jonny Eriksson). Dette viste seg å være effektivt i forbindelse med begge brenningene.

Skjellene fra den første brenningen ble våtlesket og ble brukt til å hvitte deler av den store ovnen. Det ble også laget en mørtelprøve blandet med lokal sand. Den andre brenningen ble tørrlesket til hydratkalk med samme metode, og tatt vare på i spann med lokk.

En vinn-vinn situasjon?
Brenning av Stillehavsøsters kan bidra til å løse noe av problemet med invasjon langs vår kyst.
I Østfold og Vestfold, der invasjonen i dag er et stort problem, har vi en lang rekke Middelalderkirker bygget i stein. Disse er kalkmurt, kalkpusset og kalkhvittet, og krever jevnlig vedlikehold.

Tørrlesket østers.

Dersom vi kunne gjøre bruk av brent kalk fra Stillehavsøsters for å lage mørtel og hvitting og bruke dette til vedlikehold av Middelalderkirker, vil dette kunne være en vinn-vinn situasjon.

Dette fordrer imidlertid både større ovner med større volum, hvilket skulle være en enkel sak, og en organisering av opptak av råstoffet fra havet.

_________________________________
Tekst: Terje Berner
Foto: Per Storemyr, Atle-Ove Martinussen og Terje Berner

Del dette på:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CAPTCHA ImageChange Image